Det er vanskelig å sette ord på følelser man går å bærer på hele dagen. Det kan noen ganger være at man føler seg » On the top of the world», der man tenker at «jeg klarer jo alt». Ingenting er vanskelig, alt fikser seg og man har ingen bekymringer.

Men slik var det ikke i dag. I dag var det som en mørk sky fant veien til min adresse,  det var som om den følte at har ville den tilbringe dagen sin. Når det er slik er det vanskelig å se det positive i løpet av dagen. Det er stort sett vanskelig å plukke frem de positive tankene man hadde dagen før.

Men i dag kunne jeg ikke bare gå å legge meg å forpuppe meg under dyna. Jeg kunne ikke bare tenke på meg selv i dag. For det blir jo slik når man har angstanfall, man tenker ikke på så mange enn seg selv. Følelsene mine ville dra meg ned i mørket. Jeg måtte ut, og min kjære mann dro meg med. Jeg måtte være en annen enn jeg egentlig er, jeg måtte være den sterke, den glade og den som ikke bryter sammen. Og alt dette suger energien ut av meg. Og nå på kvelden er jeg utslitt. Urolig og ganske så klar på å at jeg ikke orker mer.

Forstå meg rett, jeg er for svak til å avslutte meg selv selv. Men jeg ville ikke hatt noe i mot at hjertet slutter å slå. At jeg ikke våkner en morgen. At bilen jeg kjører plutselig blir kjørt på av en buss eller bli knust av en lastebil.  Jeg kunne likt å plutselig bare forsvinne. Jeg vil bare slutte å eksistere.

Men i morgen vil det vel bare virke dumt, kanskje jeg har det helt supert i morgen når jeg våkner. Men i dag kunne jeg bare forsvinne fra jordens overflate.